Hvor inderlig kan en roman være uten at leseren faller av lasset? - Morgenbladet

Hvor inderlig kan en roman være uten at leseren faller av lasset?

Livskraften – for ikke å si patosen – som fantes hos den tidlige Vigdis Hjorth, fortsatt kan virke i en roman som Josefine Klougarts. 

Det er fullt mulig å gi etter for kynismen under lesningen av danske Josefine Klougarts sjette roman, Alt dette kunne du få. Skal jeg virkelig legge ansiktet i alvorlige folder og leve meg inn i denne høystemte fortellingen om livet til en dansk forfatter som minner om Klougart selv? Orker jeg enda en roman som nesten pliktskyldig nikker til Linn Ullmann på den ene siden og Annie Ernaux på den andre, i en fortelling som bare så vidt makter å holde på tredjepersonsformen? Er det fortsatt liv i en så knausgårdsk form for undersøkelse av hendelser (fra barndom via forfatterutdanning til barnefødsel og en alvorlig syk far) som ganske riktig er omkalfatrende for et enkeltmenneske, men som samtidig er så alminnelige? Selv etter endt lesning er jeg ikke skråsikker på om romanen bærer, eller på hva andre lesere vil svare på slike spørsmål.

Tredje person entall

Men jeg er beveget. Både notatene mine, og følelsen som sitter igjen i meg, tyder på at livskraften – for ikke å si patosen – som fantes hos for eksempel Tomas Espedal da han var på sitt beste for omtrent tyve år siden, eller hos den tidlige Vigdis Hjorth, fortsatt kan virke i en roman som dette. Det er ikke tenkningen om litteratur eller de beskrevne hendelsene som lyser i Klougarts roman, men derimot noe så grunnleggende som de eksistensielle betingelsene i og for seg: Vilkårene for livet til en jente og kvinne som vil frigjøre seg fra foreldrene, slutte å spise, finne kjærlighet, skrive og være mor.

I romanen Tredje person entall (2008) skrev Vigdis Hjorth om livet til Hulda Kråkefjær, en kvinne som deler livets mest skjellsettende erfaringer med heltinnene i mange andre av Hjorths romaner. Det man ellers i forfatterskapet får fortalt stykkevis og delt, innordnes her i en samlet fortelling med en nærmest eventyraktig ferniss, og altså gjennom en kvinne med det Mykle-aktige navnet Hulda Kråkefjær. Det er en slik roman også Josefine Klougart har skrevet. Historien er riktignok en ganske annen. Livet til Klougarts Barbara har lite til felles med livet til Hjorths Hulda, men de er begge litterære personer som er tett forbundet med sine forfattere, og de settes i sentrum av en litterær livsfrise hvor den levde helheten overskrider de nokså alminnelige enkeltopplevelsene.

Skrevet af: Bernhard Ellefsen, Bogansvarlig i Morgenbladet 

Link til anmeldelsen finder du her

 


Det er vinter, og Barbara rejser tværs gennem landet med sit spædbarn for at være sammen med sin mor og søster i dagene, hvor faren skal gennemgå en stor hjerteoperation.

Operationen går som planlagt, men da han slår øjnene op er det blik der møder Barbara tomt og helt uden tegn på genkendelse; det er som at se ind i øjnene på et menneske rømmet for sjæl. Et stort fald ud i et øde bagved. Hver dag i den følgende uge forsøger lægerne at vække ham fra narkosen, og hver dag sker det samme. Vi forstår det ikke, siger de, men der er jo nogen, som aldrig rigtig vågner.

Køb 'Alt dette kunne du få' her. Pris: 300,- kr eller 210,- kr for medlemmer af Gladiator Abonnement